Å rope 'Sjanse, sjanse' når det ikke er noen sjanse
Evolution news; 13. mars 2019
Oversatt herfra.
Bilde 1: En reproduksjon av Sputnik 1, en kunstig satellitt, National Air and Space Museum, ved NSSDC, NASA [Public domain], via Wikimedia Commons.
"Biologi er studiet av komplekse ting som ser ut til å være designet for en hensikt," er et velkjent sitat fra Richard Dawkins. Men hvis design bare er tilsynelatende og ikke ekte, hva ellers finnes for å skape utseendet av design? Naturlover kan være svaret, men hvis ingen styrer dem, er resultatene fortsatt resultater av tilfeldighet.
Ingen myndighetskraft
Når det gjelder biologi, involverer livet som vi kjenner det, mer enn bare repeterende mønstre, frembragt av naturlover, selv om de kan være vakre. Det innebærer virkemåte basert på kodede instruksjoner. Under livets opprinnelse, før det fantes kodede instruksjoner som nøyaktig kunne replikere, var sekvenser rene tilfeldigheter, selv om molekyler interagerte med naturlover. Ingenting ved naturlover kan organisere byggeklosser med semantisk informasjon og syntaks i rekkefølge og deretter oversette den kodede informasjonen til en annen kode, med kraft til å forårsake funksjonell informasjon. Naturlover bryr seg ikke om å prøve å gjøre det. De har ingen myndighetskraft i materialistisk sammenheng.
'Tilfeldig mutasjoner' kan være svaret, men det er ren tilfeldighet innebygd i en fancy frase. Kort sagt, de kan bare påberope sjanse for sekvensiell informasjon, og de kan bare påberope sjanse for tilfeldige mutasjoner. Sjanse pluss sjanse er lik sjanse. Og likevel ser livet ut til å ha en hensikt. Alle erkjenner det. Den eneste veien ut av dette dilemmaet er å tro på forfalsket sjanse: tilfeldige prosesser mystisk gjennomsyret av et agentur. Evolusjonister forestiller seg en personifisert sjanse som vil utvikle seg oppover i kompleksitet. Eller de kan påberope seg post-hoc-feilslutningen og si: "Vi er her, derfor utviklet vi oss". Dette frigjør dem fra å forklare hvordan sjanse kunne skape et kodet informasjonssystem. Enhver gambler som ser på Illustras filmklipp fra Origin -her, om usannsynligheten for at et enkeltprotein skulle være selvorganiserende, vil være enig: 'Ikke en sjanse!' I Darwinland 
blir de store usannsynlighetene feid vekk av filosofisk bias. De roper 'Sjanse, sjanse', men det er ingen sjanse. Det er bare en forfalsket sjanse, utstyrt med formål og valg.
Demon Lingo
For å se hvordan dette er gjort, bør du vurdere en bokanmeldelse av Timo Hannay in Nature -her, hvor han kommenterer Paul Daviess nylige bok 'The Demon in the Machine'. How Hidden Webs of Information Are Finally Solving the Mystery of Life (Allen Lane, 2019). Hannays anmeldelse, med tittelen "Maxwells Demon og jakten på utenomjordisk liv," gir gjenlyd av demon-sjargongen. Det høres ut som et byrå, men vi vet at ingen av forfatterne snakker om ekte, bevisst-styrt design. Hvordan vil de samordne sjanse med agentur i dette tilfellet?
Hannay er for det meste snill mot Davies, selv om vi vet at bokens forfatter ofte tenker utenfor boksen. Hannay er glad for at Davies er: "absolutt ingen troende på en vital kraft som er forskjellig fra fysikk eller kjemi " (utheving tillagt), men det bekymrer ham at Davies nærmer seg grensen for ekte, ikke bare tilsynelatende, - design.
--Davies hevder at livets definerende egenskaper er bedre forstått i informasjonstermer. Dette er ikke så absurd som det kan virke. Energi er abstrakt, men vi har lite problemer med å akseptere det som en årsaksfaktor. Faktisk er energi og informasjon nært beslektet gjennom entropi.
Vende sjanse til en agent
Informasjon "er ikke så absurd som det kan virke," sier han. Det er en interessant måte å sette på, gitt at intelligent designteori er avhengig av konseptet av informasjon. ID-talsmenn sammenligner likevel ikke informasjon med rå, ikke-styrt energi. Informasjon er overlegen, fordi den kan styre energi. Det kan ta energi og tvinge materie til å redusere entropi ved å organisere det på en måte som naturlover alene ikke ville klare (det vil si at naturlover ikke kan ordne byggeklosser med tilstrekkelig usannsynlig, kompleks spesifisert informasjon).
Men kan ikke-styrt sjanse bruke energi til å gjøre det? Se hvordan begge forfattere gjør sjanse til en agent:
--Davies forklarer denne forbindelsen ved å referere til Maxwells demon. Den viktorianske fysikeren James Clerk Maxwells kjente tankeeksperiment inneholder et hypotetisk miniatyr-beist som befant seg ved en åpning mellom to gassbeholdere, hvor det bare tillater at enkelte molekyler passerer, avhengig av deres kinetiske energi. Demonen kan dermed skape en temperaturgradient mellom beholderne: en reduksjon i total entropi, tilsynelatende ved å bryte den andre loven om termodynamikk. Løsningen av dette paradokset synes å ligge i det faktum at demonen må samle informasjon om egenskapene ved hvert molekyl, og for dette krever det en opptaksenhet, for eksempel en hjerne eller en miniatyr notisbok. Når lagringsplassen til slutt går tom, må informasjonen slettes, en prosess som nødvendigvis gir en økning i total entropi.
--Fra dette perspektiv kan levende systemer ses som sammensatt av utallige slike 'demoner' (proteiner og annet cellulært maskineri) som opprettholder lokal orden ved å pumpe uorden (ofte i form av varme) inn i omgivelsene. Davies bringer innovativt Schrödinger-beretning til oppdatering ved hjelp av Claude Shannons informasjonsteori, Turing- maskiner (universelle datamaskiner), von Neumann- maskiner (selvrepliserende universelle konstruksjoner), molekylærbiologi, epigenetikk, informasjons-integrasjonsteorier om bevissthet og kvante-biologi, som vedrører kvante-effekter i prosesser fra fotosyntese til insekt-farger og fugle-navigasjon).
Legg merke til, hvordan denne beretningen unngår problemet ved å appellere til virtuelle agenter (Maxwell-demoner) samt virkelige agenter, som Turing. For materialisten, oppstår alle disse agentene ved en lang rekke tilfeldige hendelser, styrer ting for en stund, og sletter deretter seg selv. Hvordan skjedde det?
Fusk med forfeilet sjanse
Visselig, er ikke den andre (Termodynamiske) loven krenket, men Davies og Hannay har fusket med feilaktig sjanse. De snakker som om Maxwells demon dukker opp ved en tilfeldighet, bruker målrettet intelligens for å oppnå et mål, og så forsvinner ved en tilfeldighet. Nå, se dem grave et dypere hull:
--Hvilken praktisk forskjell gjør det å se livet som informativt? Vi vet ikke ennå, men kan spekulere. For det første, hvis de essensielle egenskapene til livet er knyttet til entropi, kan utenomjordiske søk basert på kjemi være en feilslutning. Det kan være mer nyttig å lete etter fenomen som 'anti-tilvekst' - i det materie regelmessig overføres fra en planets overflate til rommet. Jorden har opplevd dette siden 1950-tallet, da enveis-trafikken fra asteroider og meteoritter som styrtet ned på jorda, endelig ble motvirket ved lanseringen av de første kunstige satellittene. Sannsynligvis er slike situasjoner ikke bare i samsvar med nærvær av liv, men nesten umulig å forklare på annen måte.
Legg merke til den kunstneriske fremstilte, passive ordlyden. Enveis-trafikk 'ble endelig motvirket ved lanseringen av de første kunstige satellittene'. Hvem motvirket det? Har ikke intelligente ingeniører brukt design for å starte satellitter? Det er vanskelig å overdrive hvor latterlig tanken kan være, at satellitter er speilbilder av samme sjanse-prosesser som fylte jorden med kratere. Dette er falsk sjanse, utstyrt med et målrettet byrå, men som Hannay sa til materialisten, "slike situasjoner er ikke bare konsistente med livets tilstedeværelse, men nesten umulig å forklare på annen måte."
Kjetteri og vitalisme
Hannay tar tak i noen av Davies 'kjetterske' ideer i boken, men siden Davies ikke krysser linjen til 'vitalisme' (en favoritt betegnelse som noen darwinister bruker til å beskrive intelligent design), slutter han med et kompliment: "Tvert imot, hvis bare flere av oss tok feil på slike tankevekkende måter, kunne vi lettere avdekke sannheten."
Og så forkynner Hannay, med naturens prekestol, om tanker og sannheter. De er dunkle demoner som må komme ut av hoppende molekyler, bare for å forsvinne etter midlertidige brudd på den andre (termodynamiske) lov. Formentlig ville sannhetene som dukker opp på en annen planet, være ganske forskjellige.
Kanskje er endog sannhetene som dukket opp her på materialistenes ikke-styrte, naturalistiske jord, de virkelige løgnene. 'Hvem' kan noensinne bedømme forskjellen?
Bilde: 'Hvem' kom først
Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund
